Det lønner seg ikke

Det lønner seg ikke alltid å være velsignet med stahetens nådegave.

Det lønner seg bestemt ikke å strikke når hjernetåka ligger tjukk som en betongvegg og hindrer alle strikkeceller  hvis det finnes slike fra å virke som de ellers burde.

Det lønner seg ikke å å fortsette å strikke når armene ikke vil samarbeide og en heller burde lagt seg under dyna og glodd i taket.

Men:

når jeg har meldt meg på en KAL med tidsfrist så skulle jeg så gjerne rekke det

når jeg ikke vil gi etter for verken hjernetåke eller verkende kropp men fortsetter strikkinga blir det som det blir.

Nå håper jeg at det skal være noen kreativitetsceller i hjernen min som kan redde stumpene og komme opp med gode ideer for hvordan jeg skal klare det.

Ermene er altfor vide, jakka er i korteste laget og halsen ser ut som den er altfor vid.

Aller mest har jeg lyst til å putte hele stasen i søppelbøtta og glemme at jeg noensinne har bedrevet dette her, men så var det det med staheten da.

Nå legger jeg den vekk og lar den hvile en stund, kanskje blir det en av dem som aldri ble til noe, eller så plutselig får jeg en lys ide og alt går på skinner igjen.

Tips mottaes med takk!