Fuglemat

I natt har vi hatt minusgrader for første gang i år.
Sola skinner og får det til å glitre som i perler på både gress og løv, det er fantastisk vakkert så lenge det varer. Skulle gjerne tatt noen bilder, men kameraet mitt er til reparasjon og det blir ikke helt det samme med telefonbilder.
Fuglene flyr i skyttelstrafikk mellom diverse matstasjoner og forsyner seg godt. De trenger mye mat for å klare seg gjennom kalde vinternetter og dager.
Det er enkelt å lage næringsrike og gode meiseboller selv, og så er det morsomt.
Jeg pleier å bruke tomme melkekartonger, gamle kopper eller annet som det går greit å ha varmt fett i.
Smelt fett, f.eks smult eller kokosfett i en gryte og bare  pass på at det ikke blir for varmt. Brannfarlig!
Når det er flytende tar jeg gryta vekk fra varmen og rører inn solsikkekjerne, nøtter, tørket frukt, div. frø og kokos. Det må stå en liten stund og stivne før det helles i formene.
Formene er gjort klare på forhånd med hyssing til oppheng som er surret rundt en liten kongle. Jeg har funnet ut at det lønner seg å feste hyssingen i noe mer enn bare fettet for at den skal holde lengre og ikke gli så lett ut, særlig hvis jeg vil fjerne "støpeformen" før jeg henger fuglematen ut. Kongler er supre fordi de har "mothaker" som hjelper til med å holde det hele og når maten er spist ser det ikke så stygt ut som jeg synes det gjør med de grønne posene på kjøpte meiseboller, og veldig ofte kan de brukes flere ganger.

Hvis du fjerner "støpeformen" må du regner med at maten forsvinner fort hvis det bor noen skjærer i nærheten. De er glupske og forsyner seg grovt samtidig som de med glede river ned hele "meisebollen".

I år har vi hatt mange forskjellige fugler innom, og det er alltid like gøy å se hvem som kommer, og det blir liv i en hage som ellers er ganske død på denne tiden av året. Nå venter jeg med spenning på om ikke spettmeisa snart finner ut at her er det mat å få. Den pleier være her vinterstid, men ennå har den ikke dukket opp her hos oss.

17 november

Her er noe av det jeg plukket med meg inn fra hagen i dag, søndag 17. november. Sola skinner, det er så godt som vindstille og temperaturen er god ; nesten 8 grader!
Jeg har vært ute en tur og fått hjelp til å rydde inn en del av sånt som ikke kan overvintre ute. I år trodde jeg nesten jeg ikke skulle klare det, men heldigvis - nå er alle georginer tatt inn og pottene med sommerblomster er tømt og lagret - så nå kan bare vinteren komme.
Jeg gleder meg alltid til vinteren og håper bestandig på snø som ligger helt til våren. Det er slett ikke hvert år vi har slike vintre her, og nå har det vært vinter her flere år på rad så kanskje den kvoten er oppbrukt?  Men det er lov å håpe!
Hagen begynner å bli fargefattig, men noen gir seg ikke og fortsetter blomstringen. Fremdeles er det roser i blomst, ikke så veldig vakre og ikke så mange, men dog. Jeg husker at jeg for noen år siden kunne plukke roser på julaften, kanskje blir det et slikt år i år?

Rye sokker

Dette er ikke en diger sokk, men en fabelaktig flott genser, eller det skal bli en fabelaktig flott genser!
Jeg er så heldig å få lov til å være med å teststrikke torirots nye mønster - en ære!
Det er fantastisk moro, men krevende, og når jeg vanligvis vandrer rundt i ME-tåka så blir jeg helt nødt til å ta pauser inni mellom, og da passer det godt å strikke sokker.
Det kommer mer om genseren senere, for nå skal det handle om sokker.
Jeg kom over dette mønsteret en dag jeg satt og tittet i ravelrys rikholdige mønsterarkiv.

Det fristet og veien til skuffen med  sokkegarn av det litt tykke slaget var kort.
Det går utrolig raskt å strikke et par av disse sokkene, og mønsteret er veldig enkelt og godt forklart med tegninger og beskrivelser.
Så er det da også beregnet på nybegynnere, og kan du bare bittelitt engelsk så er det bare å gå i gang. Anbefales!
Gratis er det også.
Det ble til slutt en hel stabel ryesokker, både til store og små.
 Heldigvis er det mange som ønsker seg sokker, og de som ikke har sokker øverst på ønskelista trenger faktisk også sokker. Jeg har gitt bort drøssevis, men aldri hørt at de ikke blir satt pris på.
Her i landet kan vi faktisk bruke sokker året rundt, -  supert for meg som elsker å strikke dem. Jeg liker å strikke enkle ting innimellom, ting som blir fort ferdige og da faller jeg ofte ned på sokker.
Mange ganger har jeg ønsket å variere litt og begynner på votter, men som oftest ender det opp med bare en eller i verste fall en halv vott. Det ligger noen halvferdige par  i mine skap, og  noen ganger tenker jeg at nå er det på tide å gjøre noe med det, men det blir som regel med tanken. Jeg beundrer alle som synes vottestrikk er topp og jeg ønsker både titt og ofte å være medlem i den klubben.
Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen, - det finnes ikke bedre "tankeløs" strikk enn sokkestrikk av det enkle slaget. Jeg slapper av når det går sokker på pinnene og ME-tåka blir ikke fullt så merkbar, det hele går nærmest på autopilot og jeg behøver ikke bry de små grå nevneverdig.

Mønster: Rye sokker
Garn: Diverse tykkere sokke garn -  blant annet Sterk og Robust
Pinner: 3 og 3,5

Maskemarkører kan være så mangt

Maskemarkører er nyttige og nødvendige, og finnes i et utall av fasonger og materialer. Noen ganger er de fancy og flotte med perler og annen pynt og kan være rene smykker. 

Ulempen med de jeg har prøvd er at de har en tendens til å henge seg fast i maskene og er mer i veien enn til nytte. Andre kan være mindre flotte å se på men har det med å gli ut og forsvinne.  For meg er det enkle oftest det beste, og det gjelder så avgjort når det kommer til maskemarkører. Tidligere brukte jeg bare en tråd som lå mellom maskene, og det bruker jeg stadig når jeg vil følge med på antall omganger som blir strikket. Da bare flytter jeg tråden ved hver 5,3 eller hvilken som helst antall rader jeg har behov av. En trådende kan også knytes til en liten løkke som fungerer utmerket som maskemarkør når men vil holde rede på antall masker på samme omgang. Noen ganger kan det være lurt å lage dem i forskjellige farge for lettere å huske hvor de forskjellige ting skjer på pinnen. F.eks en farge for der hvor økningene skjer, en farge der et mønsteret slutter og et annet begynner, en farge for begynnelse og midt osv. Disse enkle maskemarkørene koster ingenting ,er lette å bruke og fungerer utmerket. Jeg kommer aldri til å bruke noen andre, uansett hvor fine og flotte de måtte være.

Royal Brun

Et nytt prosjekt med "feil" strikkefasthet", men denne gangen var det med fullt overlegg.
Det hender både titt og ofte at jeg ser et plagg som umiddelbart får frem "baremåstrikkedet" behovet i meg. Jeg vet ikke riktig hva det skyldes, men det er nok noe med både fasong og mønster som trigger.
Denne genseren er et eksempel på akkurat det. Susie Haumann har laget denne oppskriften og oppskriften står i boka "babystrik 0-18 mdr", men jeg hadde lyst på en større størrelse og hadde et av mine barnebarn i tankene.
Ved å skifte garntykkelse og pinnestørrelse skifter man også størrelse, det behøver man ikke være rakettforsker for å forstå, men å treffe den riktige størrelsen kan vel heller by på broblemer.
Da må man i såfall frem med regneark og kalkulator, og ære være dem som orker sånt. Jeg er nok litt lat på det området, og tar heller en sjangs og lar det stå til. Det er viktigere for meg å strikke, det å skape noe, enn det er at det passer i størrelse, og når man strikker barneklær vil det alltid være en eller annen det passer en eller annen gang er min enkle filosofi.

Jeg strikket denne da vi var på hytta for noen dager siden, og håpet den skulle passe en treåring, men resultatet er nok mer passe en 4 åring vil jeg tro. Nok en gang er jeg glad for at barn vokser!

Her henger den til fotografering på en granstamme, ferdig strikket, men uten knapper.

Jeg har brukt rester etter denne genseren og garnlageret mitt er redusert med noen få gram, 193 gr for å være nøyaktig.

Fasongen er god og mønsteret er enkelt, strikket ovenfra og ned. Oppskriften er godt skrevet og enkel å følge, jeg strikker den gjerne igjen, og da vil jeg forsøke å treffe litt bedre på strørrelse.

Oppskrift: Vest eller bluse med perlemønster fra boka "Babystrik 0-18 mdr av Susie Haumann

Garn: Royal Alpakka fra Dalegarn 

Pinner nr. 3

Størrelse:  18 mdr etter oppskrift = ca 4 år , jeg strikket genseren lengre enn oppskriften tilsa både på bol og ermer.

Kom skal vi klippe sauen.....

I sommer var jeg så heldig å få være med å samle villsauer for klipping. De holder til ute på noen holmer i skjærgården og er som navnet sier; ville. Villsauer eller mer korrekt gamal norsk sau som rasen heter, stammer fra en sauerase som heter nord-europeisk korthalesau, som igjen stammer fra asia.


De første sauene kom her til landet for ca 6000 år siden, og man regner det som sannsynlig at den sauen vi i dag kaller villsau har svært mange likhetstrekk med den opprinnelige sauen her i landet. Det er selvfølgelig ingen lett sak å vite nøyaktig, for på den tiden var det ingen som fotograferte eller på annen måte tok vare på nødvendige data.

Det var ingen enkel jobb å få samlet dem, for de forsvinner så snart de ser folk.
De løper lett i ulendt terreng, og bratte heng ser ikke ut til å stanse eller skremme dem, tvert om, de skynder seg opp dit og står liksom og ser på oss og sier,"Bare prøv å ta meg"!.
De som eier sauene hadde gjort dette før og visste nøyaktig hvordan de måtte jage dem til en oppsamlingsplass som var gjort i stand på forhånd, likevel var det noen som smatt unna.
Sauene er sterke og stritter i mot så godt de kan og det måtte gjerne to mann og tau til for å holde dem.
Det ser ganske brutalt ut, men jeg tror ikke sauene har noe vondt av behandlingen, tvert om, de får jo kvitte seg med noe av ulla som sikkert må være plagsom varm på solrike sommerdager.
På mange holmer i skjærgården gror det til med skog  og kratt fordi man ikke lenger holde husdyr. Villsauene kan være viktige for å holde tilgroingen nede, og på den måten bevare kystlandskapet slik vi kjenner det og ønsker å ha det. Skjærgården ville ikke være den samme om alle øyer og holmer ble igjengrodd..
Jeg har et lite håp om at den forhatte flåtten også ville få tøffere tider med med mindre kratt å gjemme seg i.

Fanget og spent fast i "frisørstolen" ( vet ikke riktig hva jeg skal kalle innretningen) ble de rolige og stod pent og stille hele tiden klippingen foregikk. Når de så var ferdige og slapp løs forsvant de fort og fikk sikkert trøst av de andre i flokken.
Ulla tok vi med oss hjem til rensing og sortering. Jentene i ullgruppa bruker en del timer på på plukke rusk og rask fra ulla før den sendes til spinning.
Jeg skulle så gjerne lært meg kunsten å spinne selv, det er jo for galt at man ikke kan den kunsten når man har tilgang til førsteklasses ull.

Garnet her er fra sauene vi samlet og klipte . Alle fargene er naturlige.
Nå spekulerer jeg på hva jeg skal strikke, men tror nesten det må bli ei jakke/genser med sauemotiv, vi får se. Garnet er 100% villsau, økologisk og tilnærmet kortreist.

Vinterklar

 Vinteren er etter alle solemerker rett rundt hjørnet, og vi forbereder oss så godt vi kan eller orker. I hagen gjør jeg ikke mye, men georginene må inn det er et must. Ellers må det meste klarer seg på egen hånd. Jo, forresten, i drivhuset pleier jeg å rydde og vaske litt.
På hytta er det en del ting som MÅ gjøres, og nå har vi vært der et par, tre dager for å ordne den saken.
Båten er på land, alle utemøbler er stuet vekk og veden er stablet under tak eller i bod.
Lørdag var det nydelig vær og vi hadde lyst på en rusleturer i høstsola.
Det er et flott løypenett i området, kilometer på kilometer med oppkjørte løyper vinterstid, og en del av disse er laget for helårsbruk.
Himmelsyna - den toppen som er midt i bildet - er det høyeste fjellet i området og et vanlig mål for mange skiturer. Det er mange år siden jeg har vært der nå, og håpet er at formen skal bli så god at jeg kan komme meg opp der igjen, sommer eller vinter spiller ingen rolle.

  Kanskje kan vi gå på ski her om noen få uker.